En journaliststudent har laget følgende reportasje om skolen; Det er helt stille i det store kirkerommet. En lidende kristusfigur stirrer ned på de tomme kirkebenkene. Døra går forsiktig opp og benkene fylles. Det er fortsatt stille, så stille det kan bli i en kirke fylt med 80 skolelever. Noen av dem er så små at de nærmest forsvinner i benkene, bare dinglende bein og små hårtuster stikker frem. På den andre siden sitter de eldste elevene, rake i ryggen og med blikket vendt oppmerksomt fremover.
Se hele reportasjen med film og biler her
Hånd i hånd
Elisabeth Thieleman, rektor ved St. Eystein katolske skole, stiller seg fremme ved alteret. Det blir enda stillere. Første skoledag hver uke, møtes hele skolen til felles morgensamling i kirka, med sang og ord for dagen.
Ringen blir sluttet og rekker rundt hele kirkerommet, små og store, elever og lærere, hånd i hånd. Så tar de god morgen-runden, før de synger Fadervår sammen.
Jeg blir vist inn på et klasserom der spente øyne bektrakter kameraet mitt og meg. Tolv ivrige 3. og 4. klassinger tar imot meg med åpne armer, og er mer enn villig til å fortelle om hvordan det er å gå på en katolsk skole. I dag står matematikk på timeplanen, men matteboka kan ikke åpnes før de har skjekket hvordan det går med klassens to larver. Lærer Anita skrur opp lokket på glasset, og holder frem et grønt blad som tydelig viser at det er liv der nede. Snart har alle sammen tatt en titt på de to hårete krabatene som bor i glasset.
Tur er det beste
I morgen skal de ut på tur, på fisketur med MS Faksen. Iveren stiger til nye høyder. Mange gleder seg, mens andre forteller at de er redde for å bli sjøsyke.
–Å dra på tur er det noe av det gøyeste på skolen, kommer det samstemt fra flere av barna.
–Fordi vi ikke er så mange elver kan vi dra på flere turer og gjøre mange artige ting, mener fjerdeklassingen Leo.
Det beste med skolen deres er mange ting. De ramser opp i fleng.
Alt fra stort uteområdet, til varmlunsj og SFO.
I kirken
Men hvor mye har egentlig 8-9 åringer reflektert over at de går på en katolsk skole. Ved starten av samtalen, kan det virke som St. Eystein er en helt vanlig skole. På skolen gjør vi lekser, er ute, spiser lunsj og er på SFO. Men så kommer Victor på noe:
- Her går vi i kriken, det gjør de ikke på andre skoler.
Men hva gjøre dere i kirken da?
Barna svarer i munnen på hverandre:
– Presten holder sånn prestetale.
– Vi synger sanger om Gud.
– Vi ber.
Rektor kan også gi meg svar på hva det vil si at skolen er bygget på den katolske tro.
– I forhold til den katolske tro så er det mest vekt på handling og hvordan vi er mot hverandre. Vi har fokus på hvordan vi er mot hverandre og at vi respekterer hverandre. Elevene får med seg veldig mye gjennom det. Og det får jeg tilbakemelding på også fra voksne som er innom, i adferd og miljø og verdiene som preger hverdagen.
De store bryr seg
At skolen er liten og oversiktlig trekkes frem som noen positivt, både hos lærere og elever. Skolen er fådelt, noe som fører til at man blir kjent med hverandre på tvers av hvilken klasse man går i. Barna forteller ivrig om hvordan de eldste tar seg av de yngre elevene.
– En gang vi var på skitur var det noen store som spurte om de skulle ta sekken vår, og dasvarte vi , ja. Så da hadde vi ingen sekk på ryggen, fortelles det.
Og en annen skyter inn:
– Og så var det en gang når jeg gikk i første klasse, at vi var på tur. Da tok en på ungdomsskolen meg på ryggen. Og der satt jeg hele turen.
Å bli sett
Nå er blyantene blitt sløve og hodene slitne. Barna har jobbet seg gjennom en rekke sider matematikk. Det er lunsjtid og to elever begynner å dele ut skolemelk, mens nistepakkene spretter opp på pulten.
Elevene gir inntrykk av at de trives godt på skolen sin, og ønsker nye lærer velkommen.
– Hvis det var noen nye som lurte på om de ville begynne her, ville jeg sagt at her på skolen er det mange som gleder seg til å bli kjent med dem, sier Regine.
– Ja, og jeg ville fortalt dem at det er en flott skole, legger Leo til.
Rektors intrykk er også at det er god trivsel på skolen.
–Elevene sier at de kan være seg selv og opplever seg sett, og de bir respektert for den de er. Elevene opplever at det er en mer oversiktlig skole og at læreren ser dem. Det er jo noe som alle skoler jobber for, men så er det noe med hvordan man gjør det og hva man tufter det på .
Det hun håper at elevene får med seg ekstra herifra er holdninger og verdier.
Verdens første land
Hvert år får tiendeklassen reise på skoletur til Roma. Dette er noe 3. og 4. klassingene ser frem til allerede.
– Vi skal reise til Roma fordi der kan vi lære hvordan det var katolsk. Det går rykter om at Roma var det første landet som fantes, før alle andre land, forteller en av elevene helt overbevist.
At Roma har vært et viktig sted, er værtfall delvis forstått. Så kommer vel mer nøyaktig kunnskap etter hvert.
Å sende barna sine på St. Eystein angår foreldrene og resten av familien i stor grad.
– I forhold til krikens sosiallære så går den inn på hvilke plikter har man i forholdt til familie venner, i forhold til arbeid i forhold til miljø og foreldrene og familiens posisjon er jo sentral i det katolske, derfor er det viktig å koble inn familiene og gjøre foreldrene bevisst på at de må komme inn i skolen. Det at foreldrene sender barna sine hit, skal berike livet nå, og fremover, det skal påvirke hele familien. Det skal gjøre en forskjell at foreldrene har valgt denne skolen.
Ikke lei av lek
Det er tid for å gå ut, og i stedet for å ta korte friminutt, er all fritiden samlet opp. Derfor er det klart for en hel time med lek utendørs. Den store uteplassen er ikke full av lekeparat. Den består av et malingsslitt lekehus, noen trær og en grusbane som begynner å bli grønn. Men snart er det barn i hvert et tre, lekehytta blir flittig besøkt og fotballen treffer målmaskene gang på gang. Elvene er flink til å passe på hverandre, men forteller at det er en som har ansvar for å passe på dem alle.
–Det er rektor sin jobb å passe på alle på skolen, at vi har det bra.
–Ja, og hun gjør en god jobb. Vi kunne ikke tenkt oss en bedre rektor.
Da det times lange friminuttet er over, og barna har lekt og sprunget overalt, er det klart for en ny arbeidsøkt. Elevene ropes inn, og virker langt fra slitne, der de løper mot døren.
Lenker fra originalartikkelen
Tilbake