Uten konfirmasjonspenger og nonner, hadde det blitt lite piggtrådmusikk i sekstitallets Bodø. (Skrevet av Knut Eide, 16.mai 2016, Avisa Nordland)
Det er uvisst hvor påstanden kommer fra, men det sies at ungdommen ikke fikk en egen kultur før etter krigen. Femtitallets ungdommer var de første som hadde sin egen kultur, manifestert gjennom klær, frisyrer og ikke minst sin egen musikk.
Undertegnede fikk oppleve andre bølge av etterkrigstidens ungdomskultur. Det som ble omtalt som beat- eller piggtrådepoken, som fulgte etter rockegenerasjonen, med Elvis som fremste idol.
Det hadde langt fra vært slik for vår foreldregenerasjon. Da min far var ferdig konfirmert som 15 åring ca. midt på tjuetallet, hadde han investert pengene han fikk i ny frakk og hatt! Så vandret han ut i livet og verden som voksen, – i ordets ytterste betydning.
Nå fikk min generasjon mere penger til konfirmasjonen, både i beløp og kroneverdi. For øvrig et fenomen som stadig eskalerer. Men det vi mottok av gangbar valuta etter en kort opptreden i hvit kappe ble langt fra omsatt i nye tekstiler. Og hvert fall ikke i voksenklær.
Veteraner: Few ga ut singler på sekstitallet, men så sent som i 2013 spilte de under Parkenfestivalen.
Nei her gikk det i ny sykkel, kanskje en moped, eller aller helst et musikkinstrument. En ikke helt ukjent kommuneansatt med oppvekst i vår nabokommune Fauske uttalte nylig:
- Før gjestene i min konfirmasjon hadde forlatt festen hadde jeg regnet ut at det var nok penger til en bassgitar!
Paradoksalt nok skulle det være den norske kirken med konfirmasjonsritualet som sørget for at piggtrådmusikken fikk et oppsving. En kirke som lenge sto i første rekke med formaning og pekefinger mot den forferdelige ungdomsmusikken og alt den førte med seg.
Spesielt etter at fire nye idoler fra Liverpool forandret hårmoten til en hel verden.
I femtitallets rockeperiode var håret hos guttene gredd i sleik bakover. Utpå sekstitallet ble det foroversveis, og den ble etter hvert lang.
Min ungdomstid begynte i brytningstiden mellom rock og beat. Den var i begynnelsen sterkt påvirket av gitarbasert musikk, etter den såkalte klassiske Shadowstilen med to gitarer, bass og slagverk.
Men en ting er elgitarer, slagverk og etter hvert forsterkere. Like viktig for et kommende band er en plass til å øve. Det var ikke særskilt mange av foreldregenerasjonen som ville ha øving med forsterket musikk og trommer i hjemmet. Løsningen her i Bodø kom fra kirkelig hold. Ikke fra den statlige lutherskevangeliske som via konfirmasjonsgavene skaffet midler til instrumenter. Nei fra den katolske kirken.
I 1953 knyttet den katolske kirken her i byen til seg et knippe nonner av britisk herkomst. Etter hvert fikk de reist et nybygg tett ved selve kirken, og her nærmest stilte de dette bygget til beste for lokalmiljøets behov.
Popdronning: Ann-Karin Bodøgaard ble landskjent og ga ut fire singelplater.
De opprettet barnehage, Søster Ruth med dansebakgrunn startet ballettundervisning, og de startet byens første ungdomsklubb. Under ledelse av Søster Carmel var det treff med dans hver torsdag. Og enda viktigere; der fikk bandene øve. På sett og vis sto den protestantiske og den katolske kirken sammen i et slags økumenisk tospann som fremmet rocken eller beaten. Musikken mange omtalte som ukirkelig og syndig.
I tur og ordene kom The Twangers, The Hot Shots, Stardust og mange flere. Samt vokalister som Rolf Laxå og Bjørn Eiring. I tillegg til øvingsmuligheter fikk band og soloartister spille til dans.
De fleste av Nonnebandene fra Shadowsepoken kom seg aldri videre, men flere av aktørene fortsatte i andre konstellasjoner. The Hunters forble i flere år restaurantmusikere.
Da den mer hårete musikken overtok kom nye band på banen og fikk øve i kjelleren der i Hernesveien. Både en ung Halvdan Sivertsen med et par av dem som senere skulle bli en del av gruppen Spotlights/Few. Terje Nilsen og bandet Project.
Flere kjente navn som skulle havne på vinyl etter hvert og skulle bli en del av ryggraden av byens rike musikkliv.
For øvrig ble nonnene eller Dominikanersøstrene som de den gang het tildelt Bodø Kommunes Kulturpris for 1971 for sitt ungdomsarbeid.
Med jevne mellomrom ble det arrangert talentkonkurranser i byen. På Fram kino eller på Håndverkeren. Der konkurrerte band og enkeltartister mot hverandre innen flere sjangere.
Bandene var favorittene i min vennekrets, men det var som regel en soloartist som vant.
Kjell Volden som sang «O’ sole mio» med kraftrøst og fikk tilnavnet Voldentino. Eller den unge Else Skagen som både vant og endte opp med platekontrakt. Hun ble den første artisten fra Bodø med egen plateutgivelse. I 1964 kom Hvite Perler/Du skulle skamme deg fra den da 15-årige bodøjenta.
Det essensielle for bandene var utvilsomt å ha en plass å øve, gjerne forbundet med noen spillejobber for å finansiere stadig større anlegg og bedre instrumenter. Vanqueros med supergitarist Kyrre Jørgensen i spissen fikk øve på Folkets Hus, og ble et meget brukt danseband både i byen og distriktene.
Bildetekst
126 fikk øve på Håndverkeren hvor faren til et av medlemmene fungerte som vaktmester, og sørget for at de unge håpefulle også fikk en del spilleoppdrag. Med frontfigur Asa Krogtoft som låtskriver sto de bak den første LP-utgivelsen fra noen Bodøutøvere. Pluss en rekke singler hvor flere i dag regnes som banebrytende innen norsk populærmusikk. Ikke mist etter at Asa begynte å synge på norsk og sjokkerte, i positiv betydning, musikkviterne i kongeriket.
Spotlights som skulle bli til Few, fikk både øve og spille på Godtemplarhuset i regi av IOGT.
De fikk gitt ut to singler med utelukkende egenprodusert musikk, men kom kanskje litt i skyggen av 126. The Fakers som det omtrent ikke finnes opptak av, fikk øve i et tomt renserilokale, og var fast inventar som husband på Bodø Offentlige Høyere Allmennskole.
The Fakers er for øvrig et av få Bodøband av betydning som aldri har gjenoppstått.
Fra Østbyen kom Project og fra Rønvik The Dogs. De fleste med gitarer og trommer kjøpt for konfirmasjonspengene. Alle med et behov for øvelseslokale som enten skjedde i de allerede nevnte lokalene, og etter hvert i noen gymnastikksaler eller kjellerstuer hjemme hos forståelsesfulle foreldre.
Antallet som kom med egne plater økte. Ann Karin Bodøgaard ga ut fire singler i perioden 1968–1970. I 1973 debuterte Haldan Siverten med kun egenkomponert materiale på LP. Terje Nilsen fulgte etter samme år med en singel og senere med albumet «Æ».
De to sistnevnte holder koken fortsatt, Terje kom nettopp med «Nye låta».
I nyere tid har det vært en del fokus på det som omtales som Bodø-bølgen inne musikken. All ære til Kråkesølv, Sirkus Eliassen, Kim Lee og mange andre. Men som en slitesterk bassist fra indre Salten nylig formulerte det:
Den opprinnelige Bodø-bølgen var på 60 tallet.
Lenker fra originalartikkelen
Tilbake